Min mentale reise
av Yasin Sadeghi
Da jeg først hørte om temaet "mental helse" som barn, forsto jeg det ikke. For unge Yasin var helse noe synlig, enten i form av god fysisk form eller sykdom og skade.
Da jeg først hørte om temaet "mental helse" som barn, forsto jeg det ikke. For unge Yasin var helse noe synlig, enten i form av god fysisk form eller sykdom og skade.
Da jeg først hørte om temaet "mental helse" som barn, forsto jeg det ikke. For unge Yasin var helse noe synlig, enten i form av god fysisk form eller sykdom og skade.
Endringen
En stund etter at jeg først hørte om psykisk helse, oppstod en situasjon som fikk meg til å begynne å stille spørsmål. Etter et dødsfall i familien deltok vi på en minnestund og en "Feiring av livet." Jeg husker ikke minnestunden godt, men jeg husker at jeg spurte jevnaldrende om "Hvem, Hva, Hvordan og Hvorfor" som hadde skjedd, hadde skjedd. Voksne var ordknappe og unngikk temaet. Mental helse var, og er fortsatt, et tabubelagt tema for mange, og dette var spesielt sant for 15 år siden.
Selvtillit og selvbilde
I tenårene og tidlig voksen alder opplever man mye. For meg var fotballen en flukt fra hverdagens utfordringer, men da den ikke lenger ga meg glede, følte jeg meg sjanseløs. Jeg var flink i noen skolefag, men følte meg utenfor og utviklet et usunt forhold til mat og en forvrengt oppfatning av egen form. Dette gjorde livet vanskeligere, både fysisk og psykisk, og store perioder føles nå som glemt eller fortrengt.
Hendelsen
I starten av 2018 bestemte jeg meg for å forbedre hverdagen min med sunnere rutiner. Dette fungerte en stund, men plutselig en dag tidlig i 2018, sa det stopp. En hendelse som føltes som slutten på livet mitt, forandret hverdagen min drastisk de neste 18 månedene. Smerten den dagen var ikke fysisk, men adrenalinet og følelsen av hendene som ble raspet av grusen mens jeg løp, er noe jeg aldri vil glemme. Ordtaket ’’Å ha hjertet oppi halsen’’ er noe som for alltid endret mening den dagen.
I etterkant møtte jeg vegg etter vegg, med avstand fra de rundt meg og kommentarer som "Ikke overdriv," "Du døde ikke," og "Hvor lenge skal du tenke på det?" Dette satte meg enda dypere ned. I en periode på 18 måneder forlot jeg knapt leiligheten mer enn 12-15 ganger, og halvparten av disse gangene var til psykolog. Panikkanfall ble hyppigere, og en gang endte jeg opp med å stirre på meg selv i speilet i 2-3 timer, overveldet av håpløshet. Heldigvis kunne noe så enkelt som en venn som sa ja til å dra ut og spise, være nok til å forhindre en katastrofe.
Veien tilbake
En samtale med en hjelpelinje endret alt. Jeg innså at jeg ikke var en byrde for andre og at jeg hadde en viktig rolle i flere liv. Etter denne innsikten, filmet jeg en video på balkongen hvor jeg uttrykte mitt ønske om å gjenoppbygge selvtilliten og oppnå mine drømmer. Små mål, som å gå en tur, føltes umulige, men jeg startet med disse. Rocky knyttnever i lufta og alt for å ta seg en tur til butikken!
Denne enkle samtalen og de små målene ble grunnlaget for min vei ut av de dystre tankene. For meg startet det med en enkel samtale, og et av mine ønsker var å takke de som støttet meg på mitt laveste. Derfor er Ung Samtale, både tilbudet og personene bak, den perfekte organisasjonen å gjøre noe for.
Jeg skal gjennomføre et 50 km løp mens jeg live-streamer under Eco-Trail i år, og prater med folk direkte. Nøkkelordet blir: Gjennomføre. Formen min er langt fra optimal, men dette blir det første av forhåpentligvis mange aksjoner for Ung Samtale.
Vi snakkes!
Med vennlig hilsen,
Yasin Sadeghi
Endringen
En stund etter at jeg først hørte om psykisk helse, oppstod en situasjon som fikk meg til å begynne å stille spørsmål. Etter et dødsfall i familien deltok vi på en minnestund og en "Feiring av livet." Jeg husker ikke minnestunden godt, men jeg husker at jeg spurte jevnaldrende om "Hvem, Hva, Hvordan og Hvorfor" som hadde skjedd, hadde skjedd. Voksne var ordknappe og unngikk temaet. Mental helse var, og er fortsatt, et tabubelagt tema for mange, og dette var spesielt sant for 15 år siden.
Selvtillit og selvbilde
I tenårene og tidlig voksen alder opplever man mye. For meg var fotballen en flukt fra hverdagens utfordringer, men da den ikke lenger ga meg glede, følte jeg meg sjanseløs. Jeg var flink i noen skolefag, men følte meg utenfor og utviklet et usunt forhold til mat og en forvrengt oppfatning av egen form. Dette gjorde livet vanskeligere, både fysisk og psykisk, og store perioder føles nå som glemt eller fortrengt.
Hendelsen
I starten av 2018 bestemte jeg meg for å forbedre hverdagen min med sunnere rutiner. Dette fungerte en stund, men plutselig en dag tidlig i 2018, sa det stopp. En hendelse som føltes som slutten på livet mitt, forandret hverdagen min drastisk de neste 18 månedene. Smerten den dagen var ikke fysisk, men adrenalinet og følelsen av hendene som ble raspet av grusen mens jeg løp, er noe jeg aldri vil glemme. Ordtaket ’’Å ha hjertet oppi halsen’’ er noe som for alltid endret mening den dagen.
I etterkant møtte jeg vegg etter vegg, med avstand fra de rundt meg og kommentarer som "Ikke overdriv," "Du døde ikke," og "Hvor lenge skal du tenke på det?" Dette satte meg enda dypere ned. I en periode på 18 måneder forlot jeg knapt leiligheten mer enn 12-15 ganger, og halvparten av disse gangene var til psykolog. Panikkanfall ble hyppigere, og en gang endte jeg opp med å stirre på meg selv i speilet i 2-3 timer, overveldet av håpløshet. Heldigvis kunne noe så enkelt som en venn som sa ja til å dra ut og spise, være nok til å forhindre en katastrofe.
Veien tilbake
En samtale med en hjelpelinje endret alt. Jeg innså at jeg ikke var en byrde for andre og at jeg hadde en viktig rolle i flere liv. Etter denne innsikten, filmet jeg en video på balkongen hvor jeg uttrykte mitt ønske om å gjenoppbygge selvtilliten og oppnå mine drømmer. Små mål, som å gå en tur, føltes umulige, men jeg startet med disse. Rocky knyttnever i lufta og alt for å ta seg en tur til butikken!
Denne enkle samtalen og de små målene ble grunnlaget for min vei ut av de dystre tankene. For meg startet det med en enkel samtale, og et av mine ønsker var å takke de som støttet meg på mitt laveste. Derfor er Ung Samtale, både tilbudet og personene bak, den perfekte organisasjonen å gjøre noe for.
Jeg skal gjennomføre et 50 km løp mens jeg live-streamer under Eco-Trail i år, og prater med folk direkte. Nøkkelordet blir: Gjennomføre. Formen min er langt fra optimal, men dette blir det første av forhåpentligvis mange aksjoner for Ung Samtale.
Vi snakkes!
Med vennlig hilsen,
Yasin Sadeghi
Endringen
En stund etter at jeg først hørte om psykisk helse, oppstod en situasjon som fikk meg til å begynne å stille spørsmål. Etter et dødsfall i familien deltok vi på en minnestund og en "Feiring av livet." Jeg husker ikke minnestunden godt, men jeg husker at jeg spurte jevnaldrende om "Hvem, Hva, Hvordan og Hvorfor" som hadde skjedd, hadde skjedd. Voksne var ordknappe og unngikk temaet. Mental helse var, og er fortsatt, et tabubelagt tema for mange, og dette var spesielt sant for 15 år siden.
Selvtillit og selvbilde
I tenårene og tidlig voksen alder opplever man mye. For meg var fotballen en flukt fra hverdagens utfordringer, men da den ikke lenger ga meg glede, følte jeg meg sjanseløs. Jeg var flink i noen skolefag, men følte meg utenfor og utviklet et usunt forhold til mat og en forvrengt oppfatning av egen form. Dette gjorde livet vanskeligere, både fysisk og psykisk, og store perioder føles nå som glemt eller fortrengt.
Hendelsen
I starten av 2018 bestemte jeg meg for å forbedre hverdagen min med sunnere rutiner. Dette fungerte en stund, men plutselig en dag tidlig i 2018, sa det stopp. En hendelse som føltes som slutten på livet mitt, forandret hverdagen min drastisk de neste 18 månedene. Smerten den dagen var ikke fysisk, men adrenalinet og følelsen av hendene som ble raspet av grusen mens jeg løp, er noe jeg aldri vil glemme. Ordtaket ’’Å ha hjertet oppi halsen’’ er noe som for alltid endret mening den dagen.
I etterkant møtte jeg vegg etter vegg, med avstand fra de rundt meg og kommentarer som "Ikke overdriv," "Du døde ikke," og "Hvor lenge skal du tenke på det?" Dette satte meg enda dypere ned. I en periode på 18 måneder forlot jeg knapt leiligheten mer enn 12-15 ganger, og halvparten av disse gangene var til psykolog. Panikkanfall ble hyppigere, og en gang endte jeg opp med å stirre på meg selv i speilet i 2-3 timer, overveldet av håpløshet. Heldigvis kunne noe så enkelt som en venn som sa ja til å dra ut og spise, være nok til å forhindre en katastrofe.
Veien tilbake
En samtale med en hjelpelinje endret alt. Jeg innså at jeg ikke var en byrde for andre og at jeg hadde en viktig rolle i flere liv. Etter denne innsikten, filmet jeg en video på balkongen hvor jeg uttrykte mitt ønske om å gjenoppbygge selvtilliten og oppnå mine drømmer. Små mål, som å gå en tur, føltes umulige, men jeg startet med disse. Rocky knyttnever i lufta og alt for å ta seg en tur til butikken!
Denne enkle samtalen og de små målene ble grunnlaget for min vei ut av de dystre tankene. For meg startet det med en enkel samtale, og et av mine ønsker var å takke de som støttet meg på mitt laveste. Derfor er Ung Samtale, både tilbudet og personene bak, den perfekte organisasjonen å gjøre noe for.
Jeg skal gjennomføre et 50 km løp mens jeg live-streamer under Eco-Trail i år, og prater med folk direkte. Nøkkelordet blir: Gjennomføre. Formen min er langt fra optimal, men dette blir det første av forhåpentligvis mange aksjoner for Ung Samtale.
Vi snakkes!
Med vennlig hilsen,
Yasin Sadeghi
