Mangfold i spiseforstyrrelser
Ria Sarin, psykolog
Hvordan ser du for deg en person med en spiseforstyrrelse? De aller fleste, når de stilles dette spørsmålet, ser for seg en avmagret, hvit tenåringsjente. Forskning og observasjoner viser imidlertid at spiseforstyrrelser kan opptre i alle aldre, vektklasser og blant både kvinner og menn – på tvers av kulturelle og etniske grupper. Verken kjønn, alder, vekt eller hudfarge er avgjørende for om du har en spiseforstyrrelse. Det karakteristiske ved lidelsene er et vanskelig forhold til og overopptatthet av mat, kropp og vekt.
Hvordan ser du for deg en person med en spiseforstyrrelse? De aller fleste, når de stilles dette spørsmålet, ser for seg en avmagret, hvit tenåringsjente. Forskning og observasjoner viser imidlertid at spiseforstyrrelser kan opptre i alle aldre, vektklasser og blant både kvinner og menn – på tvers av kulturelle og etniske grupper. Verken kjønn, alder, vekt eller hudfarge er avgjørende for om du har en spiseforstyrrelse. Det karakteristiske ved lidelsene er et vanskelig forhold til og overopptatthet av mat, kropp og vekt.
Hvordan ser du for deg en person med en spiseforstyrrelse? De aller fleste, når de stilles dette spørsmålet, ser for seg en avmagret, hvit tenåringsjente. Forskning og observasjoner viser imidlertid at spiseforstyrrelser kan opptre i alle aldre, vektklasser og blant både kvinner og menn – på tvers av kulturelle og etniske grupper. Verken kjønn, alder, vekt eller hudfarge er avgjørende for om du har en spiseforstyrrelse. Det karakteristiske ved lidelsene er et vanskelig forhold til og overopptatthet av mat, kropp og vekt.
Varierte uttrykk for spiseforstyrrelser
Hvordan spiseforstyrrelser manifesterer seg kan variere fra person til person. For noen innebærer det å spise for mye, for andre å spise for lite, og for atter andre å kompensere for matinntak med fysisk aktivitet eller oppkast. For mange består spiseforstyrrelser i et eneste stort kaos av alt det nevnte. Uansett typen spiseforstyrrelse – anoreksi, bulimi eller overspisingslidelse – innebærer de vonde tanker, følelser og atferd, som i bunn ofte er knyttet til vonde opplevelser av ikke å føle seg god nok eller ikke vite hvem man er.
Minoritetsbakgrunn og spiseforstyrrelser
Forskning viser at få med minoritetsbakgrunn søker og får spesialisert hjelp for spiseforstyrrelser. I Norge mangler vi også forskning på temaet. Med dette som bakteppe, gjennomførte forfatteren av artikkelen et kvalitativt forskningsprosjekt, som del av sin avsluttende hovedoppgave på psykologstudiet ved Psykologisk Institutt, Universitet i Oslo. Seks kvinner med ikke-vestlig minoritetsbakgrunn ble intervjuet om deres erfaringer med spiseforstyrrelser. Hovedtemaene i deres beretninger var opplevelser av ikke å bli forstått, ikke å være gode nok, og ikke å høre til, ofte knyttet til skam, sorg og fortvilelse relatert til både lidelsen og deres bakgrunn. Beskrivelsene synes å være preget av en gjennomgående dobbelthet, med deltakerne klemt imellom barken og veden. De fortalte om en dobbel opplevelse av ikke å bli forstått, ikke å være gode nok eller ikke å høre til. De lengtet etter bekreftelse fra foreldrene, som de følte ikke forstod men heller avviste deres psykiske utfordringer og behov for hjelp, samtidig som de følte seg avvist av fastleger og behandlere for både spiseforstyrrelsen og kulturen sin. De opplevde også en tvetydighet i kroppsidealer og kommunikasjon omkring mat og kropp, samt stadige krenkende kroppskommentarer fra familie og minoritetsmiljøer.
Spiseforstyrrelsen som løsning
Studien viste at deltakerne kjente en smertefull mangel på forståelse og anerkjennelse, med negative ringvirkninger for selvfølelse, identitet og tilknytning og tilhørighet. Følelsen av ikke å bli forstått, ikke være god nok og ikke høre til, skaper vansker i forholdet til seg selv (og egen kropp) og andre, og spiseforstyrrelsen kan bli en mulig og konkret løsning på disse vonde opplevelsene. Ved å ta kontroll over mat, kropp og vekt, kan man få en etterlengtet følelse av å være bra nok eller å høre til en gruppe. I kjernen beveger det seg likevel destruktive krefter i form av skam og og identitetsproblematikk, som en vanskelig kommer seg ut av, og som også aktualiserer seg i relasjon til behandlere. Det som kanskje oppstår som en logisk løsning, blir i seg selv problemet. Studien gir med dette mulige forklaringer på utviklingen av spiseforstyrrelser blant ikke-vestlige minoriteter, og kaster samtidig lys over hvilke utfordringer og barrierer de har møtt på vei til og i behandling.
Veien videre
Økt kunnskap, kommunikasjon og forståelse for hva spiseforstyrrelser er og hvordan mennesker med minoritetsbakgrunn også er utsatt for dem, er nødvendig for å senke de nevnte barrierene. Det trengs en solid innsats for å forhindre at mennesker med minoritetsbakgrunn lider i stillhet av lidelser som på sitt verste kan bli livslange og livstruende. En enkel og viktig start kan være å fri oss fra tanken om spiseforstyrrelser som et utelukkende vestlig fenomen. Vi må anerkjenne at de vonde kreftene som ligger til grunn for og forårsaker og opprettholder lidelsene, ikke er begrenset til en bestemt hudfarge, etnisitet eller kulturell tilhørighet.
Vil du lese hele oppgaven, finner du den her:
Varierte uttrykk for spiseforstyrrelser
Hvordan spiseforstyrrelser manifesterer seg kan variere fra person til person. For noen innebærer det å spise for mye, for andre å spise for lite, og for atter andre å kompensere for matinntak med fysisk aktivitet eller oppkast. For mange består spiseforstyrrelser i et eneste stort kaos av alt det nevnte. Uansett typen spiseforstyrrelse – anoreksi, bulimi eller overspisingslidelse – innebærer de vonde tanker, følelser og atferd, som i bunn ofte er knyttet til vonde opplevelser av ikke å føle seg god nok eller ikke vite hvem man er.
Minoritetsbakgrunn og spiseforstyrrelser
Forskning viser at få med minoritetsbakgrunn søker og får spesialisert hjelp for spiseforstyrrelser. I Norge mangler vi også forskning på temaet. Med dette som bakteppe, gjennomførte forfatteren av artikkelen et kvalitativt forskningsprosjekt, som del av sin avsluttende hovedoppgave på psykologstudiet ved Psykologisk Institutt, Universitet i Oslo. Seks kvinner med ikke-vestlig minoritetsbakgrunn ble intervjuet om deres erfaringer med spiseforstyrrelser. Hovedtemaene i deres beretninger var opplevelser av ikke å bli forstått, ikke å være gode nok, og ikke å høre til, ofte knyttet til skam, sorg og fortvilelse relatert til både lidelsen og deres bakgrunn. Beskrivelsene synes å være preget av en gjennomgående dobbelthet, med deltakerne klemt imellom barken og veden. De fortalte om en dobbel opplevelse av ikke å bli forstått, ikke å være gode nok eller ikke å høre til. De lengtet etter bekreftelse fra foreldrene, som de følte ikke forstod men heller avviste deres psykiske utfordringer og behov for hjelp, samtidig som de følte seg avvist av fastleger og behandlere for både spiseforstyrrelsen og kulturen sin. De opplevde også en tvetydighet i kroppsidealer og kommunikasjon omkring mat og kropp, samt stadige krenkende kroppskommentarer fra familie og minoritetsmiljøer.
Spiseforstyrrelsen som løsning
Studien viste at deltakerne kjente en smertefull mangel på forståelse og anerkjennelse, med negative ringvirkninger for selvfølelse, identitet og tilknytning og tilhørighet. Følelsen av ikke å bli forstått, ikke være god nok og ikke høre til, skaper vansker i forholdet til seg selv (og egen kropp) og andre, og spiseforstyrrelsen kan bli en mulig og konkret løsning på disse vonde opplevelsene. Ved å ta kontroll over mat, kropp og vekt, kan man få en etterlengtet følelse av å være bra nok eller å høre til en gruppe. I kjernen beveger det seg likevel destruktive krefter i form av skam og og identitetsproblematikk, som en vanskelig kommer seg ut av, og som også aktualiserer seg i relasjon til behandlere. Det som kanskje oppstår som en logisk løsning, blir i seg selv problemet. Studien gir med dette mulige forklaringer på utviklingen av spiseforstyrrelser blant ikke-vestlige minoriteter, og kaster samtidig lys over hvilke utfordringer og barrierer de har møtt på vei til og i behandling.
Veien videre
Økt kunnskap, kommunikasjon og forståelse for hva spiseforstyrrelser er og hvordan mennesker med minoritetsbakgrunn også er utsatt for dem, er nødvendig for å senke de nevnte barrierene. Det trengs en solid innsats for å forhindre at mennesker med minoritetsbakgrunn lider i stillhet av lidelser som på sitt verste kan bli livslange og livstruende. En enkel og viktig start kan være å fri oss fra tanken om spiseforstyrrelser som et utelukkende vestlig fenomen. Vi må anerkjenne at de vonde kreftene som ligger til grunn for og forårsaker og opprettholder lidelsene, ikke er begrenset til en bestemt hudfarge, etnisitet eller kulturell tilhørighet.
Vil du lese hele oppgaven, finner du den her:
Varierte uttrykk for spiseforstyrrelser
Hvordan spiseforstyrrelser manifesterer seg kan variere fra person til person. For noen innebærer det å spise for mye, for andre å spise for lite, og for atter andre å kompensere for matinntak med fysisk aktivitet eller oppkast. For mange består spiseforstyrrelser i et eneste stort kaos av alt det nevnte. Uansett typen spiseforstyrrelse – anoreksi, bulimi eller overspisingslidelse – innebærer de vonde tanker, følelser og atferd, som i bunn ofte er knyttet til vonde opplevelser av ikke å føle seg god nok eller ikke vite hvem man er.
Minoritetsbakgrunn og spiseforstyrrelser
Forskning viser at få med minoritetsbakgrunn søker og får spesialisert hjelp for spiseforstyrrelser. I Norge mangler vi også forskning på temaet. Med dette som bakteppe, gjennomførte forfatteren av artikkelen et kvalitativt forskningsprosjekt, som del av sin avsluttende hovedoppgave på psykologstudiet ved Psykologisk Institutt, Universitet i Oslo. Seks kvinner med ikke-vestlig minoritetsbakgrunn ble intervjuet om deres erfaringer med spiseforstyrrelser. Hovedtemaene i deres beretninger var opplevelser av ikke å bli forstått, ikke å være gode nok, og ikke å høre til, ofte knyttet til skam, sorg og fortvilelse relatert til både lidelsen og deres bakgrunn. Beskrivelsene synes å være preget av en gjennomgående dobbelthet, med deltakerne klemt imellom barken og veden. De fortalte om en dobbel opplevelse av ikke å bli forstått, ikke å være gode nok eller ikke å høre til. De lengtet etter bekreftelse fra foreldrene, som de følte ikke forstod men heller avviste deres psykiske utfordringer og behov for hjelp, samtidig som de følte seg avvist av fastleger og behandlere for både spiseforstyrrelsen og kulturen sin. De opplevde også en tvetydighet i kroppsidealer og kommunikasjon omkring mat og kropp, samt stadige krenkende kroppskommentarer fra familie og minoritetsmiljøer.
Spiseforstyrrelsen som løsning
Studien viste at deltakerne kjente en smertefull mangel på forståelse og anerkjennelse, med negative ringvirkninger for selvfølelse, identitet og tilknytning og tilhørighet. Følelsen av ikke å bli forstått, ikke være god nok og ikke høre til, skaper vansker i forholdet til seg selv (og egen kropp) og andre, og spiseforstyrrelsen kan bli en mulig og konkret løsning på disse vonde opplevelsene. Ved å ta kontroll over mat, kropp og vekt, kan man få en etterlengtet følelse av å være bra nok eller å høre til en gruppe. I kjernen beveger det seg likevel destruktive krefter i form av skam og og identitetsproblematikk, som en vanskelig kommer seg ut av, og som også aktualiserer seg i relasjon til behandlere. Det som kanskje oppstår som en logisk løsning, blir i seg selv problemet. Studien gir med dette mulige forklaringer på utviklingen av spiseforstyrrelser blant ikke-vestlige minoriteter, og kaster samtidig lys over hvilke utfordringer og barrierer de har møtt på vei til og i behandling.
Veien videre
Økt kunnskap, kommunikasjon og forståelse for hva spiseforstyrrelser er og hvordan mennesker med minoritetsbakgrunn også er utsatt for dem, er nødvendig for å senke de nevnte barrierene. Det trengs en solid innsats for å forhindre at mennesker med minoritetsbakgrunn lider i stillhet av lidelser som på sitt verste kan bli livslange og livstruende. En enkel og viktig start kan være å fri oss fra tanken om spiseforstyrrelser som et utelukkende vestlig fenomen. Vi må anerkjenne at de vonde kreftene som ligger til grunn for og forårsaker og opprettholder lidelsene, ikke er begrenset til en bestemt hudfarge, etnisitet eller kulturell tilhørighet.
